07: Den industrielle revolusjon (1800 AD)

Nå må du komme deg opp, William! Vi kommer for sent til fabrikken! Du vet hva Mr. Gilbert gjør med dem som kommer for sent...

Med det vanlige grøsset av tanken på en sint Mr. Gilbert, drar jeg meg opp fra køyesengen jeg deler med 2 av mine yngre brødre. Far er i ferd med å hale dem ut av sengen etter ørene de også - vi skal på jobb alle sammen.

Bråket fra Londons travle gater bruser inn det lille vinduet vårt - spetakkelet av menn, kvinner og barn på vei til sine respektive fabrikker og sysaler. I tillegg til den vanlige arbeiderklassen vi tilhører, kan man se en liten andel av overklassen til fots på vei til avtaler på kaffehus eller hva annet de pompøse menneskene driver med. Jeg holder på å bli gal av det ustoppelige bråket, jeg savner faktisk gården av og til.

Nå som jeg er 18 år og voksen, kan jeg innse at det var et mye mer økonomisk usikkert liv. Og jeg vet, med alle disse maskinene og oppfinnelsene, at vi er vitne til fremtiden. Men det er visse ting jeg ikke unngår å savne med gården som lå omtrent en time utenfor byen. Selv om det var hardt arbeid om dagene, var det ofte fredelig og rolig og vi kunne jobbe selvstendig uten flere hundre andre fabrikkarbeidere rundt oss. På kveldene og rolige dager tjente vi ekstra på tekstilproduksjon som var sponset av handelsmannen Mr. Ramsey, og vi klarte ofte å lure unna litt råvarer til å tjene en selvstendig penge iblant. Men far mente at denne fremtiden vi er vitne til, har vært en del av en lengre prosess, helt siden dette forleggersystemet startet med folk som Mr. Ramsey.  

Han har fortalt oss om alle disse oppfinnelsene og forbedringene som kom på rekke og rad, først med Spinning Jenny som økte spinneproduksjonen kraftig, og forbedringene den fikk med vannkraften fra elvene og til slutt den storslåtte dampmaskinen til James Watt i 1785. Dermed ble nærmest alt arbeid flyttet inn til byer som London og Manchester, og vi måtte bare følge strømmen og flytte til byene vi også. Fabrikker, masseproduksjon, handel. Det er dette som er det nye Storbritannia.

Jeg grubler ofte på disse tingene på spaserturen med min far mot fabrikken, slik jeg gjør også denne morgenen. Om dette er slik våre liv er nødt til å være fremover. Et liv vi bare overlever, med harde arbeidsvilkår i fabrikker for å såvidt tjene til livets opphold. Vi er mange, vi i arbeiderklassen. Og godseierne og handelsmennene som Mr. Ramsey og Mr. Gilbert er de få. Så hvorfor skal brorparten av den britiske befolkningen lide under slike vilkår? Jeg undrer meg om denne industrielle fremtiden også er en rettferdig fremtid.

06: Den franske revolusjon (1794 AD)

Frihet. Likhet. Brorskap.

Det er dette vi har kjempet for. Dette vi har blødd for. All denne terroren, denne volden, dette skrekkveldet vi har gått gjennom de siste årene, la det for Guds skyld være slutt nå. Nå, idet Robespierres hode ligger blodig under giljotinen, må det for Guds skyld være slutt.

Flere mener vi har mistet våre veier siden sommeren '89. "Revolusjonen har spist sine egne", snakker de om etter alle stridighetene innad blant oss revolusjonære de siste årene. Styrt av Robespierre, Marat og Danton, har de radikale i konventet regjert de siste årene, en periode styrt av vold og massakre mot reelle eller mistenksomme motstandere av styret. De radikale var en liten gruppe i forsamlingen, men hentet støtte fra andre grupper, først hos jakobinerklubbene og siden hos de fattige sanskulottene. Dermed tok de kontroll over Paris og en terror skylte over vår franske republikk, hvor det snakkes om at nærmere 40 000 mennesker har mistet livet til giljotinen. Én av dem var vår egen konstitusjonelle konge, Ludvig 16., for halvannet år siden.

Vi har sett mørke tider i Frankrike disse siste årene, med økonomisk krise, hungersnød og invasjoner fra både Østerrike og Preussen. Og nå når jeg er 18 år, skal også jeg verve meg og ut i krigen. Utenom opptøyene i Paris, har jeg ingen erfaring med vold. For meg startet revolusjonen den 14. juli 1789 - Stormen på Bastillen. Jeg var bare 13 år, men ble dratt med av min far - de trengte alle mann de kunne stable på beina. Etter rykter om at kongens styrker omringet byen, stormet vi fengselet og ribbet det for alle våpen vi kunne bære. Samtidig som våre opptøyer her i Paris, gjorde bøndene på landsbygda opprør mot sine godseiere etter å ha hørt om styrker som skulle ødelegge avlingene deres. Og nasjonalforsamlingen fosset videre - først ved å fjerne privilegiesamfunnet, og deretter med den enestående Menneskehetserklæringen. Den er beviset på hva vår revolusjon virkelig står for, og beviset på de ekte idealene som til dels har gått seg vill de siste årene.

Men nå står vi ovenfor en ny vår, snakkes det om. Det finnes håp nå, etter Robespierres død. Et håp om fred, et håp om sikkerhet. Et håp om frihet, likhet og brorskap. 

05: Hekseprosessene (1500 AD)

- Men Far, hvem er disse kvinnene?

- De er Satans kvinnfolk, sønnen min. De er befruktet av den allestedeværende Djevelen, som har lurt disse svake og lettlurte kvinnene.

Siden dagen jeg ble født i Vardø, har jeg vært livredd hekser. Da jeg var liten gutt, fortalte Mor de aller skumleste historier og fortellinger om de fryktelige heksene ved sengekanten. Med sine demoniske svarte katter terroriserte de bygdene over hele Norge med Satans magi. Men de var ikke bare fortellinger, mente Far.

- For 11 år siden skrev to av de smarteste og mest velutdannede munkene i verden, Heinrich Kramer og Jakob Sprenger, det som blir kalt Heksehammeren, eller Malleus Malificarum. Dette er meget detaljerte skrifter om disse forferdelige kvinnene, som først og fremst er kvinner som frivillig har inngått en pakt med Satan og hans demoner. Kvinner er farlige mennesker, sønn, det lærer du jo i Kirken. Dette er intellektuell hekselære.

- Ja, det stemmer. Vi lærer også i Kirken at når det finnes en god Gud, må det finnes en ond Djevel.

- Korrekt. Det er enorme dødsfall over hele Europa. Pest, sykdom, ulykker og naturen går amok. Det er kun Djevelen som kan stå bak alt dette, sammen med hans fryktinngytende hjelpere.

- Heksene.

- Riktig, sønn. Heksene. Og her i Finnmark kryr det av hekser. Vi har tatt en i dag også.

Jeg var så oppslukt i historiene om hekser at jeg ikke hadde lagt merke til at Far gjorde seg klar til å gå ut. I hendene holdt han et tykt tau og en sekk med ved.

- Hvem da?

- Den heksa Borghild som bor oppe ved skogen. Det tok noen dager, men hun er endelig dømt. Vi visste jo hun var heks uansett, men hun fikk hjelp av Satan på noen av prøvene så vi måtte vente med å brenne henne

.

Så vidt jeg visste, var det flere måter å bevise at noen var en heks. Først og fremst hadde man vannprøven, som var veldig effektiv. Man kastet heksa på vannet med hender og føtter bundet. Hvis kvinnen fløt var hun en heks, og hvis hun sank var hun uskyldig. En annen var nåleprøven, hvor man stakk kvinnen med lange nåler over hele kroppen for å finne heksas ufølsomme punkt. Når kvinnen ikke skrek mer, hadde man funnet det ufølsomme punktet og bevist at hun var en heks. Ellers kunne man se på etter heksemerket på kroppen, men ingen vet helt hvordan dette ser ut. Ildprøven var også mye brukt. Den tiltalte skulle holde glødende kull i hendene, som ble bandasjert og etter noen dager skulle bandasjen bli tatt av. Hvis kvinnen kunne vise frem hendene uten noen for sår, var hun ikke en heks. Den siste jeg visste om, vektprøven, var også veldig effektiv. Denne tilsa at ettersom hekser kunne fly, måtte de ha en lav kroppsvekt i forhold til høyden. En viktig person, som min Far, anslo kvinnens vekt og hvis hun veide mindre enn anslaget var hun en heks. Kanskje Borghild besto noen av disse.

- Hvordan fant dere henne da, Far?

- En av karene borte ved skogen hørte henne banne høylytt da hun mistet en stubbe på foten. Det må være Djevelens ord. Hun er definitivt en heks. 

04: Svartedauden (1349 AD)

Loke… Loke… Jeg er ikke helt sikker på om jeg er våken eller sover. Loke… Loke… Om stemmen som kaller navnet mitt er drøm eller virkelighet. Jeg hører den klarere nå. Det er min mor. Hun har grått i 2 dager og 2 netter. Helt siden det ble klart at jeg var smittet. Meg. Bare 17 år, sier hun igjen og igjen mellom tårene og hikstene. Men ingen unnslipper Pesta. Kvinner, barn og menn, unge og gamle – hun kommer for oss alle.

Jeg får akkurat åpnet øynene mine litt. Uklart gjennom vinduet kan jeg se bladene på trærne har tatt sine årlige fargerike former. Røde, gule og oransje blader som flyr sakte gjennom vinden på gårdene. Det er så nydelig, jeg elsker denne tiden på året. Måneden husker jeg ikke. Det kan vel egentlig være det samme. Jeg blir bare 17 år uansett. Jeg vrir hodet så mye jeg kan ned mot kroppen min. De blåsvarte byllene er store nå. Overdel av kjortelen min, ved brystet mitt, er dekket i størknet blod. Jeg må ha hostet opp enda mer i dag. Stemmene i rommet fortsetter rundt meg, men jeg klarer ikke forvandle dem til ord. Mor er her. Far også. Og mannen fra i går. Han har kommet helt fra Oslo, for å sjekke og forklare hva som skjer med meg. Da han var innom i går, mente han at dette var Gud som var sint og straffet oss. Han mener det er den eneste logiske forklaringen. Over hele landet, noen sier til og med over landegrensene, faller vi som fluer. Det går bare et par dager, sies det, før man hoster opp alt blodet i kroppen og dør. Jeg har ikke lenge igjen.

Jeg føler det var i går jeg for første gang hørte historiene om Pesta. Hvordan hun farer landet rundt med boken sin, hvor slike som jeg har stått. Hun har med seg en rake og en kost. Bruker hun raken på deg, får du kun byllene og har muligheten til å slippe fra det med livet i behold. Men får du kosten også, da kommer hosten og blodet. Da er det for sent alt. Noen fortalte også om hvordan det kom et skip til Bjørvin i Bergen, tidligere i år, og at Pesta kom med det skipet fra England. Idet de losset av varene, brøt sykdommen ut og de døde alle sammen. Sykdommen spredde seg kjapt gjennom hele Bergen, og plutselig var den her også. Flere prøver å finne forklaringen på denne forferdeligheten, men ingen er sikre. Noen steder i nærheten her ga de jødene skylda, og forfølgte og drepte dem alle sammen. Men Pesta fortsatte å hjemsøke alle våre hjem.

Plutselig fosser blodet ut av munnen min igjen. Jeg vil slutte å hoste, men jeg klarer ikke. Det er som om noe annet enn meg selv bare presser de siste blodskvettene ut av kroppen min. Jeg er veldig svak nå, det kjenner jeg. Min mor bøyer seg over meg. Jeg hører ikke hva hun sier, jeg kjenner bare tårene hennes som lander på ansiktet mitt og triller nedover. Loke… Loke… Jeg begynner å høre kallet igjen, som tidligere. Men denne gangen er det ikke min mor. Det er døden. Det er over. Loke… Loke…

03: Middle Age (900 AD)

Now if you may, humble people of our town, please applaude our magnicifent hero, the great knight Lord Rowan of Canterbury III the Brave! The town square was roaring. Never had they seen such a perfect man in all his mighty stature, never had they experienced the presence of such a legendary knight. Women fainted of his chivalry, every child in all of Europe dreamed of being him. And now he stood here, with the crowd applauding and cheering his name in the town square, commonly known in every town as "where it all happened". Here you'd find merchants selling fine goods from all over the flat world we live in, taverns with exquisite beer and not-quite-so-exquisite women and at special occasions like today a heroic salute or the more often public punishment with the pillory. Lord Rowan landed in the formen category, as he gazed proudly over the crowd, standing with his basic knights equipment; shining armour, shield, sword and lance. He was soon off to the next tournament, in which he expected another smashing win and a following fantastic fiest. Rowan! Rowan! Rowan! the crowd cheered. Rowan! Rowan! Rowan!

Gradually the cheers changes, from ecstatic young women and children to a far angrier and older deep voice. As a small rock smashes against the back of my head, I properly comprehend the situation. I have been daydreaming again during labor, and the angry shouts are being slinged from my fathers exhausted mouth. ROWAN in the name of the Lord if you will not stop this heretical dreaming of yours I swear I will smack you till' your face is as blue as the heavens He created, he shouts furiously and I swear he doesn't pause once in the sentence. To be fair, this is a quite terrible day to be 'dreaming heretically'. It's the first of two days each week in which we did a day's work at the demesne, the Lord's part of the manor. A quite nice man, the Lord, taking little of our products and only demanding two days of labor a week. I hear some Lords north of here require four days of labor a week, and some take half the goods which the manor's peasants produce. However, our Lord is quite expensive with the use of the manor's mill, oven and winepress, so we refuse to use those facilities as much as we can stand it.

There are sixteen other families living on the manor, and most of them are quite nice. Our houses are small and cold, and our food is simple and just enough to survive. But it's not horrible. The smaller children have plenty of space to play on, and it's quite enjoyable listening to their laughter as we older ones work. We get our free time as well, and with plenty of other boys on the manor it's not all bad once we get off the fields. The Lord even has a beautiful daughter, Marigold, who lives in the manor house on the demesne. With golden hair floating along her back, the bluest eyes a boy has seen and a smile which melts your bones. I believe I am deeply in love. If only I were more than a simple peasant's son. A knight in shining armour, that's what I'd be. Saving my damsel in distress and living out our days in happiness. But as the priest preaches; God has decided this is our place in life. This is our fate. We are born peasants and we will die peasants.