07: Den industrielle revolusjon (1800 AD)

Nå må du komme deg opp, William! Vi kommer for sent til fabrikken! Du vet hva Mr. Gilbert gjør med dem som kommer for sent...

Med det vanlige grøsset av tanken på en sint Mr. Gilbert, drar jeg meg opp fra køyesengen jeg deler med 2 av mine yngre brødre. Far er i ferd med å hale dem ut av sengen etter ørene de også - vi skal på jobb alle sammen.

Bråket fra Londons travle gater bruser inn det lille vinduet vårt - spetakkelet av menn, kvinner og barn på vei til sine respektive fabrikker og sysaler. I tillegg til den vanlige arbeiderklassen vi tilhører, kan man se en liten andel av overklassen til fots på vei til avtaler på kaffehus eller hva annet de pompøse menneskene driver med. Jeg holder på å bli gal av det ustoppelige bråket, jeg savner faktisk gården av og til.

Nå som jeg er 18 år og voksen, kan jeg innse at det var et mye mer økonomisk usikkert liv. Og jeg vet, med alle disse maskinene og oppfinnelsene, at vi er vitne til fremtiden. Men det er visse ting jeg ikke unngår å savne med gården som lå omtrent en time utenfor byen. Selv om det var hardt arbeid om dagene, var det ofte fredelig og rolig og vi kunne jobbe selvstendig uten flere hundre andre fabrikkarbeidere rundt oss. På kveldene og rolige dager tjente vi ekstra på tekstilproduksjon som var sponset av handelsmannen Mr. Ramsey, og vi klarte ofte å lure unna litt råvarer til å tjene en selvstendig penge iblant. Men far mente at denne fremtiden vi er vitne til, har vært en del av en lengre prosess, helt siden dette forleggersystemet startet med folk som Mr. Ramsey.  

Han har fortalt oss om alle disse oppfinnelsene og forbedringene som kom på rekke og rad, først med Spinning Jenny som økte spinneproduksjonen kraftig, og forbedringene den fikk med vannkraften fra elvene og til slutt den storslåtte dampmaskinen til James Watt i 1785. Dermed ble nærmest alt arbeid flyttet inn til byer som London og Manchester, og vi måtte bare følge strømmen og flytte til byene vi også. Fabrikker, masseproduksjon, handel. Det er dette som er det nye Storbritannia.

Jeg grubler ofte på disse tingene på spaserturen med min far mot fabrikken, slik jeg gjør også denne morgenen. Om dette er slik våre liv er nødt til å være fremover. Et liv vi bare overlever, med harde arbeidsvilkår i fabrikker for å såvidt tjene til livets opphold. Vi er mange, vi i arbeiderklassen. Og godseierne og handelsmennene som Mr. Ramsey og Mr. Gilbert er de få. Så hvorfor skal brorparten av den britiske befolkningen lide under slike vilkår? Jeg undrer meg om denne industrielle fremtiden også er en rettferdig fremtid.