04: Svartedauden (1349 AD)

Loke… Loke… Jeg er ikke helt sikker på om jeg er våken eller sover. Loke… Loke… Om stemmen som kaller navnet mitt er drøm eller virkelighet. Jeg hører den klarere nå. Det er min mor. Hun har grått i 2 dager og 2 netter. Helt siden det ble klart at jeg var smittet. Meg. Bare 17 år, sier hun igjen og igjen mellom tårene og hikstene. Men ingen unnslipper Pesta. Kvinner, barn og menn, unge og gamle – hun kommer for oss alle.

Jeg får akkurat åpnet øynene mine litt. Uklart gjennom vinduet kan jeg se bladene på trærne har tatt sine årlige fargerike former. Røde, gule og oransje blader som flyr sakte gjennom vinden på gårdene. Det er så nydelig, jeg elsker denne tiden på året. Måneden husker jeg ikke. Det kan vel egentlig være det samme. Jeg blir bare 17 år uansett. Jeg vrir hodet så mye jeg kan ned mot kroppen min. De blåsvarte byllene er store nå. Overdel av kjortelen min, ved brystet mitt, er dekket i størknet blod. Jeg må ha hostet opp enda mer i dag. Stemmene i rommet fortsetter rundt meg, men jeg klarer ikke forvandle dem til ord. Mor er her. Far også. Og mannen fra i går. Han har kommet helt fra Oslo, for å sjekke og forklare hva som skjer med meg. Da han var innom i går, mente han at dette var Gud som var sint og straffet oss. Han mener det er den eneste logiske forklaringen. Over hele landet, noen sier til og med over landegrensene, faller vi som fluer. Det går bare et par dager, sies det, før man hoster opp alt blodet i kroppen og dør. Jeg har ikke lenge igjen.

Jeg føler det var i går jeg for første gang hørte historiene om Pesta. Hvordan hun farer landet rundt med boken sin, hvor slike som jeg har stått. Hun har med seg en rake og en kost. Bruker hun raken på deg, får du kun byllene og har muligheten til å slippe fra det med livet i behold. Men får du kosten også, da kommer hosten og blodet. Da er det for sent alt. Noen fortalte også om hvordan det kom et skip til Bjørvin i Bergen, tidligere i år, og at Pesta kom med det skipet fra England. Idet de losset av varene, brøt sykdommen ut og de døde alle sammen. Sykdommen spredde seg kjapt gjennom hele Bergen, og plutselig var den her også. Flere prøver å finne forklaringen på denne forferdeligheten, men ingen er sikre. Noen steder i nærheten her ga de jødene skylda, og forfølgte og drepte dem alle sammen. Men Pesta fortsatte å hjemsøke alle våre hjem.

Plutselig fosser blodet ut av munnen min igjen. Jeg vil slutte å hoste, men jeg klarer ikke. Det er som om noe annet enn meg selv bare presser de siste blodskvettene ut av kroppen min. Jeg er veldig svak nå, det kjenner jeg. Min mor bøyer seg over meg. Jeg hører ikke hva hun sier, jeg kjenner bare tårene hennes som lander på ansiktet mitt og triller nedover. Loke… Loke… Jeg begynner å høre kallet igjen, som tidligere. Men denne gangen er det ikke min mor. Det er døden. Det er over. Loke… Loke…