06: Den franske revolusjon (1794 AD)

Frihet. Likhet. Brorskap.

Det er dette vi har kjempet for. Dette vi har blødd for. All denne terroren, denne volden, dette skrekkveldet vi har gått gjennom de siste årene, la det for Guds skyld være slutt nå. Nå, idet Robespierres hode ligger blodig under giljotinen, må det for Guds skyld være slutt.

Flere mener vi har mistet våre veier siden sommeren '89. "Revolusjonen har spist sine egne", snakker de om etter alle stridighetene innad blant oss revolusjonære de siste årene. Styrt av Robespierre, Marat og Danton, har de radikale i konventet regjert de siste årene, en periode styrt av vold og massakre mot reelle eller mistenksomme motstandere av styret. De radikale var en liten gruppe i forsamlingen, men hentet støtte fra andre grupper, først hos jakobinerklubbene og siden hos de fattige sanskulottene. Dermed tok de kontroll over Paris og en terror skylte over vår franske republikk, hvor det snakkes om at nærmere 40 000 mennesker har mistet livet til giljotinen. Én av dem var vår egen konstitusjonelle konge, Ludvig 16., for halvannet år siden.

Vi har sett mørke tider i Frankrike disse siste årene, med økonomisk krise, hungersnød og invasjoner fra både Østerrike og Preussen. Og nå når jeg er 18 år, skal også jeg verve meg og ut i krigen. Utenom opptøyene i Paris, har jeg ingen erfaring med vold. For meg startet revolusjonen den 14. juli 1789 - Stormen på Bastillen. Jeg var bare 13 år, men ble dratt med av min far - de trengte alle mann de kunne stable på beina. Etter rykter om at kongens styrker omringet byen, stormet vi fengselet og ribbet det for alle våpen vi kunne bære. Samtidig som våre opptøyer her i Paris, gjorde bøndene på landsbygda opprør mot sine godseiere etter å ha hørt om styrker som skulle ødelegge avlingene deres. Og nasjonalforsamlingen fosset videre - først ved å fjerne privilegiesamfunnet, og deretter med den enestående Menneskehetserklæringen. Den er beviset på hva vår revolusjon virkelig står for, og beviset på de ekte idealene som til dels har gått seg vill de siste årene.

Men nå står vi ovenfor en ny vår, snakkes det om. Det finnes håp nå, etter Robespierres død. Et håp om fred, et håp om sikkerhet. Et håp om frihet, likhet og brorskap.