- Men Far, hvem er disse kvinnene?
- De er Satans kvinnfolk, sønnen min. De er befruktet av den
allestedeværende Djevelen, som har lurt disse svake og lettlurte kvinnene.
Siden dagen jeg ble født i Vardø, har jeg vært livredd
hekser. Da jeg var liten gutt, fortalte Mor de aller skumleste historier og
fortellinger om de fryktelige heksene ved sengekanten. Med sine demoniske svarte
katter terroriserte de bygdene over hele Norge med Satans magi. Men de var ikke
bare fortellinger, mente Far.
- For 11 år siden skrev to av de smarteste og mest
velutdannede munkene i verden, Heinrich Kramer og Jakob Sprenger, det som blir
kalt Heksehammeren, eller Malleus Malificarum. Dette er meget detaljerte
skrifter om disse forferdelige kvinnene, som først og fremst er kvinner som
frivillig har inngått en pakt med Satan og hans demoner. Kvinner er farlige
mennesker, sønn, det lærer du jo i Kirken. Dette er intellektuell hekselære.
- Ja, det stemmer. Vi lærer også i Kirken at når det finnes en
god Gud, må det finnes en ond Djevel.
- Korrekt. Det er enorme dødsfall over hele Europa. Pest, sykdom,
ulykker og naturen går amok. Det er kun Djevelen som kan stå bak alt dette,
sammen med hans fryktinngytende hjelpere.
- Heksene.
- Riktig, sønn. Heksene. Og her i Finnmark kryr det av hekser.
Vi har tatt en i dag også.
Jeg var så oppslukt i historiene om hekser at jeg ikke hadde
lagt merke til at Far gjorde seg klar til å gå ut. I hendene holdt han et tykt
tau og en sekk med ved.
- Hvem da?
- Den heksa Borghild som bor oppe ved skogen. Det tok noen
dager, men hun er endelig dømt. Vi visste jo hun var heks uansett, men hun fikk
hjelp av Satan på noen av prøvene så vi måtte vente med å brenne henne
.
Så vidt jeg visste, var det flere måter å bevise at noen var
en heks. Først og fremst hadde man vannprøven, som var veldig effektiv. Man
kastet heksa på vannet med hender og føtter bundet. Hvis kvinnen fløt var hun
en heks, og hvis hun sank var hun uskyldig. En annen var nåleprøven, hvor man
stakk kvinnen med lange nåler over hele kroppen for å finne heksas ufølsomme
punkt. Når kvinnen ikke skrek mer, hadde man funnet det ufølsomme punktet og
bevist at hun var en heks. Ellers kunne man se på etter heksemerket på kroppen,
men ingen vet helt hvordan dette ser ut. Ildprøven var også mye brukt. Den
tiltalte skulle holde glødende kull i hendene, som ble bandasjert og etter noen
dager skulle bandasjen bli tatt av. Hvis kvinnen kunne vise frem hendene uten
noen for sår, var hun ikke en heks. Den siste jeg visste om, vektprøven, var
også veldig effektiv. Denne tilsa at ettersom hekser kunne fly, måtte de ha en
lav kroppsvekt i forhold til høyden. En viktig person, som min Far, anslo
kvinnens vekt og hvis hun veide mindre enn anslaget var hun en heks. Kanskje
Borghild besto noen av disse.
- Hvordan fant dere henne da, Far?
- En av karene borte ved skogen hørte henne banne høylytt da
hun mistet en stubbe på foten. Det må være Djevelens ord. Hun er definitivt en
heks.
Bra :-)
SvarSlett