07: Den industrielle revolusjon (1800 AD)

Nå må du komme deg opp, William! Vi kommer for sent til fabrikken! Du vet hva Mr. Gilbert gjør med dem som kommer for sent...

Med det vanlige grøsset av tanken på en sint Mr. Gilbert, drar jeg meg opp fra køyesengen jeg deler med 2 av mine yngre brødre. Far er i ferd med å hale dem ut av sengen etter ørene de også - vi skal på jobb alle sammen.

Bråket fra Londons travle gater bruser inn det lille vinduet vårt - spetakkelet av menn, kvinner og barn på vei til sine respektive fabrikker og sysaler. I tillegg til den vanlige arbeiderklassen vi tilhører, kan man se en liten andel av overklassen til fots på vei til avtaler på kaffehus eller hva annet de pompøse menneskene driver med. Jeg holder på å bli gal av det ustoppelige bråket, jeg savner faktisk gården av og til.

Nå som jeg er 18 år og voksen, kan jeg innse at det var et mye mer økonomisk usikkert liv. Og jeg vet, med alle disse maskinene og oppfinnelsene, at vi er vitne til fremtiden. Men det er visse ting jeg ikke unngår å savne med gården som lå omtrent en time utenfor byen. Selv om det var hardt arbeid om dagene, var det ofte fredelig og rolig og vi kunne jobbe selvstendig uten flere hundre andre fabrikkarbeidere rundt oss. På kveldene og rolige dager tjente vi ekstra på tekstilproduksjon som var sponset av handelsmannen Mr. Ramsey, og vi klarte ofte å lure unna litt råvarer til å tjene en selvstendig penge iblant. Men far mente at denne fremtiden vi er vitne til, har vært en del av en lengre prosess, helt siden dette forleggersystemet startet med folk som Mr. Ramsey.  

Han har fortalt oss om alle disse oppfinnelsene og forbedringene som kom på rekke og rad, først med Spinning Jenny som økte spinneproduksjonen kraftig, og forbedringene den fikk med vannkraften fra elvene og til slutt den storslåtte dampmaskinen til James Watt i 1785. Dermed ble nærmest alt arbeid flyttet inn til byer som London og Manchester, og vi måtte bare følge strømmen og flytte til byene vi også. Fabrikker, masseproduksjon, handel. Det er dette som er det nye Storbritannia.

Jeg grubler ofte på disse tingene på spaserturen med min far mot fabrikken, slik jeg gjør også denne morgenen. Om dette er slik våre liv er nødt til å være fremover. Et liv vi bare overlever, med harde arbeidsvilkår i fabrikker for å såvidt tjene til livets opphold. Vi er mange, vi i arbeiderklassen. Og godseierne og handelsmennene som Mr. Ramsey og Mr. Gilbert er de få. Så hvorfor skal brorparten av den britiske befolkningen lide under slike vilkår? Jeg undrer meg om denne industrielle fremtiden også er en rettferdig fremtid.

06: Den franske revolusjon (1794 AD)

Frihet. Likhet. Brorskap.

Det er dette vi har kjempet for. Dette vi har blødd for. All denne terroren, denne volden, dette skrekkveldet vi har gått gjennom de siste årene, la det for Guds skyld være slutt nå. Nå, idet Robespierres hode ligger blodig under giljotinen, må det for Guds skyld være slutt.

Flere mener vi har mistet våre veier siden sommeren '89. "Revolusjonen har spist sine egne", snakker de om etter alle stridighetene innad blant oss revolusjonære de siste årene. Styrt av Robespierre, Marat og Danton, har de radikale i konventet regjert de siste årene, en periode styrt av vold og massakre mot reelle eller mistenksomme motstandere av styret. De radikale var en liten gruppe i forsamlingen, men hentet støtte fra andre grupper, først hos jakobinerklubbene og siden hos de fattige sanskulottene. Dermed tok de kontroll over Paris og en terror skylte over vår franske republikk, hvor det snakkes om at nærmere 40 000 mennesker har mistet livet til giljotinen. Én av dem var vår egen konstitusjonelle konge, Ludvig 16., for halvannet år siden.

Vi har sett mørke tider i Frankrike disse siste årene, med økonomisk krise, hungersnød og invasjoner fra både Østerrike og Preussen. Og nå når jeg er 18 år, skal også jeg verve meg og ut i krigen. Utenom opptøyene i Paris, har jeg ingen erfaring med vold. For meg startet revolusjonen den 14. juli 1789 - Stormen på Bastillen. Jeg var bare 13 år, men ble dratt med av min far - de trengte alle mann de kunne stable på beina. Etter rykter om at kongens styrker omringet byen, stormet vi fengselet og ribbet det for alle våpen vi kunne bære. Samtidig som våre opptøyer her i Paris, gjorde bøndene på landsbygda opprør mot sine godseiere etter å ha hørt om styrker som skulle ødelegge avlingene deres. Og nasjonalforsamlingen fosset videre - først ved å fjerne privilegiesamfunnet, og deretter med den enestående Menneskehetserklæringen. Den er beviset på hva vår revolusjon virkelig står for, og beviset på de ekte idealene som til dels har gått seg vill de siste årene.

Men nå står vi ovenfor en ny vår, snakkes det om. Det finnes håp nå, etter Robespierres død. Et håp om fred, et håp om sikkerhet. Et håp om frihet, likhet og brorskap.